Er treningsbransjens største konkurrent sofaen, eller bransjen selv?

Treningssenterbransjen sier ofte at sofaen er deres største konkurrent, og ikke andre treningssenter. I dette ligger det at dersom man fikk flere aktive, så ville også bransjen stå sterkere.

I lys av dette er CrediCares omdømmeundersøkelse for treningsbransjen særdeles interessant. Denne viser at de som «sitter i denne sofaen» har et tydelig, og ufordelaktig bilde av treningssentrene og de som trener der. De ser for seg treningssenteret som en arena hvor de perfekte menneskene som er opptatt av trening og kropp møtes. Treningssentrene blir ikke vurdert som viktig for folkehelsen og de mener de får lite for pengene som medlem på et treningssenter. Med et slikt inntrykk er det ikke så rart at de foretrekker å sitte i sofaen, eller eventuelt finner alternativ aktivitet.

Selvforskyldt?

Har ikke bransjen vært med på å skape dette bildet selv? Det er helt naturlig for et senter å vise frem et ønsket resultat av å være på treningssenter; lykkelige mennesker som har klart å oppnå gode treningsresultater, herunder en veltrent kropp. De fleste tjenesteleverandører ville nok gjøre dette. Dette bildet styrkes ved at man i media, i blogger og andre steder på nettet har saker om og for de spesielt interesserte. Bildene som brukes er kanskje enda mer fokusert på perfekt kropp enn det bransjen selv bruker.

Flytt fokus

For treningsbransjen er dette en utfordring, fordi dette idealet skaper en avstand til en stor del av befolkningen. Bransjen kunne spilt en enda viktigere rolle for folkehelsen hadde man klart å viser overfor opinionen hvilken kompetanse og hvilket tilbud de har, også for de som ikke er trenings-spesialister. Om man hadde klart å flytte fokuset mot lavterskel og helse, så tror jeg at man ville inkludert en større deler av befolkningen.

Rendyrke

Bransjen trenger tilbud og senter som er tilpasset de med stor interesse for trening og som er eksperter. En stor del av befolkningen er levende opptatt av dette, og har det både som hobby og livsstil. Jeg tror at man må fortsette å rendyrke dette som eget konsept, og heller andre senter eller konsepter som ikke passer for denne delen av befolkningen. En plass hvor det føles helt naturlig å komme som man er.

Da blir det nødvendig å se på hele merkevaren, også treningsbedriftens egne ansatte sine grunnholdninger og typer. Kanskje vi i fremtiden ser PT’er med «pappamage»?

Hugo Mølmesdal
Tidligere administrerende direktør i CrediCare

Tilbake til artikkeloversikt