Husk at vi i CrediCare nå treffes på ett telefonnummer - 22 80 70 00!

Ingen donor må glippe

Alle mennesker har potensial til å gi syv livreddende organ – om ulykken skulle være ute. Og behovet for organ er stort, så det er viktig å ha fokus på organdonasjon.

Hver dag venter mellom 300-400 mennesker i Norge på et nytt livreddende organ. I 2014 gav 116 avdøde donorer ett eller flere organ, som kom 456 mennesker til gode. Men behovet er ennå stort. I fjor døde 12 mennesker i ventekøen.

– Ingen donor må glippe, sier Sigmund Bernhardsen, anestesilege og donoransvarlig lege ved Førde Sentralsjukehus. Han skal informere og motivere ansatte til å fokusere på situasjoner der organdonasjon kan bli en mulighet.

– Alt helsepersonell som møter alvorlig skadde og kritisk syke må ha to tanker i hodet på en gang. De skal behandle pasienten optimalt for å redde liv, men i tillegg må de tenke over at de kan stå ovenfor en potensiell donor. Man kommer etter hvert til et punkt der livet ikke er til å redde. Dette er den krevende tiden! Uavhengig av om pårørende er spurt eller ikke, er målet nå å bevare organ funksjonelt og strukturelt i tilfelle donasjon, sier han.

Alle er en potensiell donor

I Norge fungerer organdonasjon slik at man selv fyller ut donorkort, eller at pårørende må ta stilling til dette når det er aktuelt. Noen land har register der man kan melde seg som donor.

– I Norge velger man å se alle som potensiell donor. Fokus på det positive budskapet ved at man gir andre en mulighet til nytt liv, ser ut til å fungere bra.

I fjor hadde Norge 22 avdøde donorer per million innbygger, mens Danmark, som har andre løsninger, ligger på rundt 10 avdøde donorer per million innbygger. Spania ligger på topp i Europa med 35 avdøde donorer per million innbyggere. I normalår svarer rundt 25-30 prosent av de forespurte nei, mens bare 17 prosent svarte nei i 2011.

– I 2011 var det en stor bevissthet rundt organdonasjon i Norge, takket være TV2-serien ”Livet på vent”. Siden dabbet det dessverre litt av igjen. Det er skuffende, så det er viktig at vi holder oppe trykket, både mot samfunnet og helsepersonell. Det er ikke grunnet moralske motforestillinger at folk svarer nei. Det handler om mangelfull informasjon.

Ta stilling selv

Rådet fra Bernhardsen er klart og tydelig.

– Ta spørsmålet opp i familien, slik at de pårørende vet at man ønsker å donere organ, og fyll ut donorkortet. Når den avdøde har tatt beslutningen selv, opplever gjerne de pårørende glede, selv om de er i sorg over å ha mistet en av sine nærmeste. Det er nok en del å hente hos helsepersonell, ved at de er mer bevisst på dette, ser muligheter og er klar for å ta samtalen med de pårørende. Vi må holde temaet rundt organdonasjon varmt både blant helsepersonell og i samfunnet. Kunnskap i form av god og grundig informasjon er viktig. Spesielt til helsepersonell som jobber med dette. Det er essensielt at man i all informasjon om organdonasjon vinkler på det positive: At man ved å donerer organ faktisk kan gi andre mennesker livet i gave.

– Hvorfor 28 prosent av de pårørende i Norge svarer nei, vet vi for lite om. Mitt personlige inntrykk er at mange tenker at den avdøde skal ”slippe dette”. Det er ingen øvre aldersgrense på organdonasjon, men det virker som det er lettere for pårørende å ta stilling til spørsmålet når donor er ung. Viktigste grunnen til at 82 prosent svarer ja er at de har blitt bevisstgjort, via god informasjon, om at dette er viktig. Pårørende som er godt informert om organdonasjon sier lettere ja.

Det vanskelige spørsmålet

Det er ikke bare for pårørende spørsmålet kan være tøft.

– Det er en del intensivleger som vegrer seg mot å fremme spørsmålet om organdonasjon. Det synes jeg er merkelig. Stortinget har som mål å øke tallet organdonasjoner ved norske sykehus, og dette er pålagt ved lov! Vi skal være på hugget på dette, sier han.

– Om vi skal nå målet om flere organdonasjoner er det viktig at det hersker bevissthet om at organdonasjon er en viktig oppgave i sykehusene, og at det i blant krever store ressurser. Når alvorlig traume oppstår må man ha personell i beredskap, og det må være helt klart innad i avdelingen at dette krever ressurser. Jeg var selv i frivillig beredskap to ganger i sommer, og fikk lønn for det selv om jeg ikke var direkte involvert. Det er en del av jobben.

– Men det er et vanskelig spørsmål å stille. Derfor er det utrolig viktig å utdanne helsepersonell på dette, slik at de vet hvordan de skal gå fram og føler seg trygge. De må være drillet på og kunnskapsrike om hvordan samtalen skal foregå, ha gode rammer rundt og egnet rom, sette av tid til spørsmål og samtale med pårørende. Alle som blir spurt, uavhengig om de svarer ja eller nei, får også tilbud om ettersamtale.

– Snakk om organdonasjon!

Bra folkeopplysningsarbeid, økonomiske og faglige ressurser til å gjennomføre donorarbeidet på donorsykehusene og kapasitet på Oslo Universitetssykehus (OUS) til å gjennomføre transplantasjoner, er blant suksesskriteriene til Stiftelsen Organdonasjon.

– Min oppfordring er: Snakk om det – og informer dine pårørende om din beslutning. Du bestemmer, men pårørende er dine vitner. Har du i tillegg fylt ut donorkort, enten på mobilen som app, kort i lommeboka eller på bankkortet, eventuell satt klistremerke på lommebok eller telefon, har du gjort det du skal. Generelt er økt kunnskap om organdonasjon, og hvordan man går fram for å bli donor, viktig! Det gir trygghet til å ta et godt valg. Dette krever langsiktig informasjonsarbeid, som vi driver kontinuerlig med.

Troels N. Mathisen, informasjonssjef i Stiftelsen Organdonasjon.

troels-mathisen-informasjonssjef-2

– Gode økonomiske rammer til arbeidet er også en forutsetning. Donoransvarlig lege på donorsykehusene må ha nok tid og ressurser til å følge opp potensielle donorsituasjoner. Det må være et krav at donoransvarlig lege/sykepleiere blir kurset av Norsk ressursgruppe for organdonasjon, som har ansvar for opplæring av personell på donorsykehus. Nå er kursene frivillige, og det er ofte vanskelig for helsepersonell på sykehusene å få avsatt tid og midler til dem. DRG-systemet (sykehusenes finansieringssystem) rundt donasjon er vanskelig å forstå, og dette er kunnskap donorleger må ha mulighet til å sette seg inn i. Og OUS må ha nok ressurser til å utføre de transplantasjonene donasjonene legger opp til, sier han.

Tallet donorer varierer av årsaker som tilgjengelige ressurser på donorsykehusene, og til transplantasjonsvirksomheten på OUS, og medieoppslag.

– Det er utfordringer på de fleste organ. Av medisinske årsaker er det vanskeligst å få tak i lunger, men ventelistene på nyre øker mest. Tall fra OUS for 1.halvår 2015 viser ytterligere nedgang i antall organdonasjoner og stor økning av pasienter som venter på ny nyre. Per 1. juli i år er det 343 pasienter som venter på nyretransplantasjon, en økning på 34 pasienter siden nyttår. Tallet dialysepasienter har passert 1.300. Det er bekymringsverdig. Å gå i årevis i dialyse tre ganger i uken er en stor belastning for den enkelte, som i verste fall ender med døden. En dialysepasient koster samfunnet cirka 1 million kroner årlig, som kunne vært unngått om flere sa ja til organdonasjon og flere da fikk tilbud om transplantasjon.

Tilbake til artikkeloversikt